2006-11-27
2006-11-26 Kl. 1300 lokalt tid (kl 1500 norsk tid)
Det har begynt å krible for alvor. Søndag, og fortsatt ligger vi på en måte på ”vent” – om enn det vil være en aldeles ubrukelig fortolkning av hva dette handler om. Ventingen er mer et resultat av hva som lå foran – og etter hvert – bak oss, i form av hundrevis av større og mindre oppgaver. Å skulle ut på havet, seks mann i tallet, krever faktisk at man både bruker hue og lommeboken. Et ufattelig antall artikler som enkelt vil fylle en middels stor kolonialhandel – og selvsagt bakrommet på et bryggeri – har på møysommelig vis funnet plass i lockere, skap, skuffer, under dørker og i hyller. Vi har vel i vente godt og vel 2 uker i sjøen, og enhver som har sett en kuleramme greier med letthet å sette tall på mengdene. 15 dager x 6 mann x 3 måltider pr dag, pluss minst 4 liter fornuftig drikke pr mann per dag i tillegg til den ufornuftige. Jo da, er det rart at tiden flyr. Imidlertid er de tekniske oppgavene som enn så lenge har besørget det første døgnet med forsinkelse. Vår forsiktige optimisme da vi endelig kom frem fredag formiddag, var at vi skulle være på havet lørdag ettermiddag. Realistisk – nei, men det er gratis å drømme. Vi hadde fått beskjed om at autopiloten ikke var klar, men at manglende deler skulle komme fredag ettermiddag. Det gjorde de. Den lille marinaen vi ligger på eies og drives av en hyggelig tysker, og han har brukt de drøye 3 månedene Frøia har ligget her til å komme seg delvis gjennom en liste på noenogtyve punkter – feil og mangler som delvis er et resultat av slurv fra Dufour-verftet og endel ting som skyldes det faktum at ting skal gå til helvete når man seiler. Uansett er vel det uomtvistelige i det iboende, at det er endel faenskap som hører hjemme i en båteiers hverdag. Like sikkert er sannheten som fører til at alle ting nødvendigvis blir tatt tak i i siste liten, og vår tyske venn utgjør ikke noe unntak. På toppen av autopiloten, og ekkoloddet som neppe vil fungere når vi stikker til havs, har vi hatt en gedigen søkeoppgave etter en lekkasje. Som skulle vise seg å stamme fra aktre aircondition-anlegg, og som befant seg såpass behendig bortgjemt at det tok kapasiteter som Erik og Claus et par døgn for å konkludere.
Nok om det i denne omgang – her må det jobbes videre !
2006-11-27 0730 lokal tid
Klokken 1800 søndag kastet vi loss – lysten på nok en natt på land var helt klart ikke tilstede, og man fant frem til at resterende operasjoner kunne gjøres i sjøen. Noen runder i havnebassenget med vår tysker i sving med kalibrering av autopiloten, før vi gled ut i solnedgangen i 20 knops vind. Mellom øyene etablerer det seg en trakt-funksjon som fører til gode kulingkast og en jævla drittsjø, så vi tok det pent for storseil og spridd genua. En gulrød sol-skive fant sin vei ned i havet foran oss, og ble ganske snart erstattet av månens snille lys på et kølsvart hav. Myriader av stjerner med lyskraft man sjelden ser – det måtte være på en vinterkald natt – bidro til å prege vår første natt i sjøen. Vakkert ! Månen, som vi i lønnlig håp anser å skulle bli vår trofaste følgesvenn, er foreløpig bare kvart, liggende som en hengekøye. Det er rart å gjenoppdage disse særegenhetene som man nesten hadde glemt fra forrige kryssing av dette oceanet. Vi var igang. Det kjentes godt – innsvøpt i 25 lune grader selv i nattemørket, om enn det ble fuktig og litt genserbehov utover i hundevakter og hen mot grålysningen.
Det er ingenting å si på båt og utstyr. På seilsiden har vi 2 spinnakere – en heavy og en lett – en yankee, en hardvindsfokk som føres på innerstaget, et tryseil, og ikke minst genua og genaker. Sammen med storseilet fører vi i øyeblikket begge disse forseilene spridd, og tøfler vakkert avgårde i 8 – 10 knop i 15 – 18 knops vind. Behagelig seiling, ukomplisert, og passe utfordring for alle som må bli kjent med utstyret i ro og mak.
Vi ble liggende i tilnærmet vindstille noen timer igår, godt i le av den vestre – og ganske store og høye øya vi måtte ha om styrbord før vi stakk ut på fritt hav. Etterhvert gikk vi derfor for motor noen timer, til vi atter kunne sette seil og drive med det vi er her for: å seile. Vi har uansett logget ca 95 mil på 12 – 13 timer, hvilket vi finner akseptabelt hensett vår defensive seiling med ukjent utstyr.
Skriving som sådan blir av ymse men forståelige årsaker henlagt til de stunder når man ikke spiser, ikke sover, ikke skifter seil, ikke lager mat og ikke lengter hjem. Slik sett er også kronologien preget av dette, og meddelelsene bærer litt preg av bruddstykker. Vi har ikke mer enn ¾ døgn bak oss, og er under tilpasning. Det er vanskelig å sove, dels pga temperaturen ombord – rundt 30+, og dels selvsagt at det alltid er en form for støy – seilskift, slag fra sjø mot skrog, litt skrik og skrål og generell uro. Det heter vel aklimatisering vil jeg tro, og den sporten skal sikkert ta noen dager.
Vaktlisten gir oss 2 mann på 3-timersvakter om natten, og en mann på 4-timersvakt om dagen. Logikken i dette er vel åpenbar, idet dagtid er en hyggelig tid å være tilstede, og sånn sett er det alltid en ledig hånd eller en dårlig vits å få. Ved at en mann er døgnansvarlig for food & beverage, vil vedkommende ramle ut av den regulære vaktlisten, og dette gir oss en sirkulering av troppene = skiftende underholdning på nattskiftene. Kjedelig ? Å,nei – med så mye galgen og løse lepper vil det kun være bruddstykker av den fortløpende underholdning som egner seg for trykk, og spenningen ligger vel mer i hvordan praten ser ut etter et par uker i sjøen.
Båten – er Dufour 455 – er ny fra i sommer og eiet av Erik Dillerud. Han har med varierende crew seilt skuta ned til Cape Verde i etapper fra La Rochelle, via Portugal og Kanari. Det skal bli mer prat om alle gutta i tur og orden, men det kan jo være greit som formak å påpeke Eriks nennsomme hånd, som igjen har gjort hans plastiske klinikk til en ubetinget suksess, og et betydelig antall kvinner flere yppige frontjuveler flottere.
Dag Erik Jørgensen, Jostein Berge og Claus Nergaard vil jeg komme tilbake til i tur og orden, vel vitende om at vi lever i et trangt lite samfunn her ombord, der unisone avstraffelser av skribenten vil måtte legge en viss begrensning og demper på skrivetrangen.
I øyeblikket – klokken 13.36 norsk tid mandag, surfer vi avgårde i vakre 10 – 15 knop, biminien over cockpit skåner våre vinterbleke kropper, temperaturen vaker rundt de tretti, og sjøen har bygget seg opp til kanhende 3 til 4 meter. Dag-Erik har nettopp servert en form for lunch som absolutt gled ned – det er jo ikke hans feil at den medbragte potetmosen minner foruroligende om lim i grøtform. Akk ja – vi skal vel alle få kjørt våre gourmet-bragder i tur og orden, og det er vel også derfor dette maten vil bli en medvirkende årsak til at landkjenning en gang i fremtiden sikkert blir etterlengtet – ikke bare fordi noen av oss har våre vakre der.
Vi har det med andre ord slett ikke galt – tvert imot er det en livsbejaende og seilsugen gjeng som tiljubler dagen, nuet, havet og samværet – og selvsagt den flyvefisken som tidlig i natt tok selskap med Jostein og Claus i cockpit.
Steff
Reisebrev 1 - 2006.11.26-27
Frøia II - Cape Verde, Sao Vicente2006-11-26 Kl. 1300 lokalt tid (kl 1500 norsk tid)
Det har begynt å krible for alvor. Søndag, og fortsatt ligger vi på en måte på ”vent” – om enn det vil være en aldeles ubrukelig fortolkning av hva dette handler om. Ventingen er mer et resultat av hva som lå foran – og etter hvert – bak oss, i form av hundrevis av større og mindre oppgaver. Å skulle ut på havet, seks mann i tallet, krever faktisk at man både bruker hue og lommeboken. Et ufattelig antall artikler som enkelt vil fylle en middels stor kolonialhandel – og selvsagt bakrommet på et bryggeri – har på møysommelig vis funnet plass i lockere, skap, skuffer, under dørker og i hyller. Vi har vel i vente godt og vel 2 uker i sjøen, og enhver som har sett en kuleramme greier med letthet å sette tall på mengdene. 15 dager x 6 mann x 3 måltider pr dag, pluss minst 4 liter fornuftig drikke pr mann per dag i tillegg til den ufornuftige. Jo da, er det rart at tiden flyr. Imidlertid er de tekniske oppgavene som enn så lenge har besørget det første døgnet med forsinkelse. Vår forsiktige optimisme da vi endelig kom frem fredag formiddag, var at vi skulle være på havet lørdag ettermiddag. Realistisk – nei, men det er gratis å drømme. Vi hadde fått beskjed om at autopiloten ikke var klar, men at manglende deler skulle komme fredag ettermiddag. Det gjorde de. Den lille marinaen vi ligger på eies og drives av en hyggelig tysker, og han har brukt de drøye 3 månedene Frøia har ligget her til å komme seg delvis gjennom en liste på noenogtyve punkter – feil og mangler som delvis er et resultat av slurv fra Dufour-verftet og endel ting som skyldes det faktum at ting skal gå til helvete når man seiler. Uansett er vel det uomtvistelige i det iboende, at det er endel faenskap som hører hjemme i en båteiers hverdag. Like sikkert er sannheten som fører til at alle ting nødvendigvis blir tatt tak i i siste liten, og vår tyske venn utgjør ikke noe unntak. På toppen av autopiloten, og ekkoloddet som neppe vil fungere når vi stikker til havs, har vi hatt en gedigen søkeoppgave etter en lekkasje. Som skulle vise seg å stamme fra aktre aircondition-anlegg, og som befant seg såpass behendig bortgjemt at det tok kapasiteter som Erik og Claus et par døgn for å konkludere.
Nok om det i denne omgang – her må det jobbes videre !
2006-11-27 0730 lokal tid
Klokken 1800 søndag kastet vi loss – lysten på nok en natt på land var helt klart ikke tilstede, og man fant frem til at resterende operasjoner kunne gjøres i sjøen. Noen runder i havnebassenget med vår tysker i sving med kalibrering av autopiloten, før vi gled ut i solnedgangen i 20 knops vind. Mellom øyene etablerer det seg en trakt-funksjon som fører til gode kulingkast og en jævla drittsjø, så vi tok det pent for storseil og spridd genua. En gulrød sol-skive fant sin vei ned i havet foran oss, og ble ganske snart erstattet av månens snille lys på et kølsvart hav. Myriader av stjerner med lyskraft man sjelden ser – det måtte være på en vinterkald natt – bidro til å prege vår første natt i sjøen. Vakkert ! Månen, som vi i lønnlig håp anser å skulle bli vår trofaste følgesvenn, er foreløpig bare kvart, liggende som en hengekøye. Det er rart å gjenoppdage disse særegenhetene som man nesten hadde glemt fra forrige kryssing av dette oceanet. Vi var igang. Det kjentes godt – innsvøpt i 25 lune grader selv i nattemørket, om enn det ble fuktig og litt genserbehov utover i hundevakter og hen mot grålysningen.
Det er ingenting å si på båt og utstyr. På seilsiden har vi 2 spinnakere – en heavy og en lett – en yankee, en hardvindsfokk som føres på innerstaget, et tryseil, og ikke minst genua og genaker. Sammen med storseilet fører vi i øyeblikket begge disse forseilene spridd, og tøfler vakkert avgårde i 8 – 10 knop i 15 – 18 knops vind. Behagelig seiling, ukomplisert, og passe utfordring for alle som må bli kjent med utstyret i ro og mak.
Vi ble liggende i tilnærmet vindstille noen timer igår, godt i le av den vestre – og ganske store og høye øya vi måtte ha om styrbord før vi stakk ut på fritt hav. Etterhvert gikk vi derfor for motor noen timer, til vi atter kunne sette seil og drive med det vi er her for: å seile. Vi har uansett logget ca 95 mil på 12 – 13 timer, hvilket vi finner akseptabelt hensett vår defensive seiling med ukjent utstyr.
Skriving som sådan blir av ymse men forståelige årsaker henlagt til de stunder når man ikke spiser, ikke sover, ikke skifter seil, ikke lager mat og ikke lengter hjem. Slik sett er også kronologien preget av dette, og meddelelsene bærer litt preg av bruddstykker. Vi har ikke mer enn ¾ døgn bak oss, og er under tilpasning. Det er vanskelig å sove, dels pga temperaturen ombord – rundt 30+, og dels selvsagt at det alltid er en form for støy – seilskift, slag fra sjø mot skrog, litt skrik og skrål og generell uro. Det heter vel aklimatisering vil jeg tro, og den sporten skal sikkert ta noen dager.
Vaktlisten gir oss 2 mann på 3-timersvakter om natten, og en mann på 4-timersvakt om dagen. Logikken i dette er vel åpenbar, idet dagtid er en hyggelig tid å være tilstede, og sånn sett er det alltid en ledig hånd eller en dårlig vits å få. Ved at en mann er døgnansvarlig for food & beverage, vil vedkommende ramle ut av den regulære vaktlisten, og dette gir oss en sirkulering av troppene = skiftende underholdning på nattskiftene. Kjedelig ? Å,nei – med så mye galgen og løse lepper vil det kun være bruddstykker av den fortløpende underholdning som egner seg for trykk, og spenningen ligger vel mer i hvordan praten ser ut etter et par uker i sjøen.
Båten – er Dufour 455 – er ny fra i sommer og eiet av Erik Dillerud. Han har med varierende crew seilt skuta ned til Cape Verde i etapper fra La Rochelle, via Portugal og Kanari. Det skal bli mer prat om alle gutta i tur og orden, men det kan jo være greit som formak å påpeke Eriks nennsomme hånd, som igjen har gjort hans plastiske klinikk til en ubetinget suksess, og et betydelig antall kvinner flere yppige frontjuveler flottere.
Dag Erik Jørgensen, Jostein Berge og Claus Nergaard vil jeg komme tilbake til i tur og orden, vel vitende om at vi lever i et trangt lite samfunn her ombord, der unisone avstraffelser av skribenten vil måtte legge en viss begrensning og demper på skrivetrangen.
I øyeblikket – klokken 13.36 norsk tid mandag, surfer vi avgårde i vakre 10 – 15 knop, biminien over cockpit skåner våre vinterbleke kropper, temperaturen vaker rundt de tretti, og sjøen har bygget seg opp til kanhende 3 til 4 meter. Dag-Erik har nettopp servert en form for lunch som absolutt gled ned – det er jo ikke hans feil at den medbragte potetmosen minner foruroligende om lim i grøtform. Akk ja – vi skal vel alle få kjørt våre gourmet-bragder i tur og orden, og det er vel også derfor dette maten vil bli en medvirkende årsak til at landkjenning en gang i fremtiden sikkert blir etterlengtet – ikke bare fordi noen av oss har våre vakre der.
Vi har det med andre ord slett ikke galt – tvert imot er det en livsbejaende og seilsugen gjeng som tiljubler dagen, nuet, havet og samværet – og selvsagt den flyvefisken som tidlig i natt tok selskap med Jostein og Claus i cockpit.
Steff