2006-12-02
Dagene har seget seg rolig hen – lite vind, dårlig fart, men allikevel en total feriemodus som man bare kan oppleve her ute på havet. Vi passerte nettopp utseilte 1000 nautiske fra Cape Verde, og vi er dermed omtrent halvveis til nærmeste fastland på den andre siden. Dette havet er virkelig svært. Vanndybden under oss vaker i område 4 – 5000 meter, så det er en fordel å kunne trå vannet om uhellet skulle være ute.
Det er rimelig ensomt her ute. Ikke en båt å se – vi så riktignok et skip på radaren et titalls nautiske unna igår, men ingen å leke med. Vår påtatte konkurranse er ARC-båtene som startet samtidig med oss, men i Las Palmas. Vi konkurrerer derfor via nettsiden til ARC’en, der vi i særlig grad bryr oss om lederbåtene – og Berge Viking, som imorges lå på en omtrentlig 10.-plass. Nærmeste båt ligger rundt 7 lengdegrader bak oss, eller rundt 350 nautiske, og vi kan i alle fall glede oss over at vi holder omtrent samme fart som Berge Viking. Hvorvidt vi skal få noen særlig nærkontakt kan vel synes tvilsomt.
Siste par dagene har vi gått for storseil og tung spinnaker, og med denne doningen seiler vi elegant opp til 25 knops vind. Nå har vi ikke vært spesielt plaget, som sagt, av mye vind, men det siste døgnet har det luftet på såpass at vi ser 200-tallet på døgnloggen. Vindretningen har hatt en jevnt østlig retning, mens ”normalen” er mer nordøst. Vi jibber oss derfor vestover på skiftende østa som tendenserer mellom nord- og sydlig. Med våre spinnaker-norske farger reklamerer vi oss derfor videre i ensom majestet, mens herremåltidene florerer innen de grenser den ikke altfor overfylte kjelleren åpner adgang for.
Vi hadde all grunn til å klø oss i hue da det viste seg at spinnakerfallet på det nærmeste ble gnagd av oppe i masten i løpet av få timer. Noe tilsvarende skjedde ombord på Miss Charlotte da vi krysset for 5 år siden, og dengang var det en skarp kant på skiven i trinsen som glefset i seg tau, og det var lett å henfalle til at dette var tilfelle også nå. Vi besluttet derfor å gi ut noen tommer hver tredje time for å unngå at fallet skulle gnages tvers av – bare for å bli gledet med at slitasjen forsvant. Slikt skjer, men spør ikke hvorfor eller hva. Av andre alvorlige problemer tør man vel bemerke at vi har gått tomme for soda, men såvisst ikke whisky. For oss pjolterglade er derfor bekymringene på høyde med Robin Knox-Johnson, som på sin ferd rundt jorden i all sin ensomhet vurderer flyslipp med whisky – for sin helse og helbreds skyld. Kloke ord !
Havet ble med ett levende.
På ni til tolv-skiftet igår kveld fikk Craig og jeg plutselig et henrykt røsk i kroker og snøre, og etter noe jobbing fikk vi tilslutt ”gaffet” inn en Vahoo på kanskje 25 kilo – en kjempemakrell som slett ikke hadde planlagt et besøk ombord. Vill jubel, må vite, og et hyggelig tilskudd til glede for Craig som måtte ta imot beskjeden om at hans 12 år gamle Labrador vandret ut på de evige jaktmarker igår. Filetert etter alle kunstens regler kan man jo tenke seg lunchmenyen idag, og Craig kan rolig smykke seg med hederen som en aldeles godt brukbar kjøkkensliter.
Utover dagen idag dukket det med ett opp en flokk med delfiner, som sin vane tro bedrev formasjonssvømming en liten meter foran baugen på skuta. Fantastiske presisjonsdyr, og med ett var havet slett ikke så ensomt. Nei, så tvert derimot, for ikke før hadde vi lunchen bak oss før noen hvaler inntok arenaen. Diskusjonene har gått på om det var spekkhuggere eller hvaler, og meget mulig var det begge deler. Vi har vel ikke fullt ut svart belte i fisk, men mener oss rimelig overbevist om at det i alle fall var et par hvaler vi hadde besøk av – på størrelse og finner å bedømme. De fulgte oss et par timer, og for alt vi vet er de snart tilbake på plass – nysgjerrig søkende rundt skuta – ved siden av, under, bak og forbi. Spennende ? Ja visst pokker, men folk flest har vel hatt flere hyggelige opplevelser enn det motsatte, så lenge disse fiskedyrene ikke blir kåte på roret vårt !
Som vel den eneste har Dag-Erik den betingede gleden av ikke helt og fullstendig å kunne legge igjen jobben hjemme. I sin tur medfører dette en viss aktivitet på satelitt-telefonen vår – med innslag av misbruk mot privatsektoren i ny og ne, og noen ville sikkert kunne karakterisere dette som forsiktig telefonsex med de etterlengtede kvinder i nord. Dagene tikker jo hen gjennom svettelukt, skjeggstubber, møkkete T-skjorter, grove vitser og blank løgn, så det er såvisst ikke noe å si på at vi slipper å drikke konene vår pene !! Dette ville vært et ubrukelig sted for homser !
Men, for å nyansere en smule: opptil flere shortser og underbukser var å se til tørk på rekka igår, så en smule håp er det, selv for oss.
Badelivet blir det dårlig med. Riktignok har Claus og Dag-Erik forsøkt leken med å henge etter badestigen, noe som ikke kler 6 – 8 knops båtfart, spesielt ikke dersom vi hadde tatt lett på sikkerhetsliner og håndfaste inn-vinsjere. Skinny-dipping med en bøtte saltvann fra et blått Atlanterhav på badeplattformen er dog en variasjon av arten, og en utmerket måte for å etablere en noe mer omgjengelig kropps-odør.
I skrivende stund har våre yndige delfiner innfunnet seg igjen, denne gangen med halve slekta på slep – hvertfall 15-20 i tallet. Svinsende kloss oppi baugen, synkronsvømming på kryss og tvers for å yppe denne storfisken i plast til lek og hva enn som måtte finnes på menyen i delfinens lille hode.
Som jeg var inne på for noen dager siden – ilddåpen for slike sjøfarere som oss er hvorvidt samholdet slår sprekker, eller om trivselen tvert imot er tiltagende. Raske overslag bekrefter såre enkelt at kjemien mellom gutta er kruttsterk, og at skipper Erik ikke bare er rund som en kule der man kan tenke seg det berettiget og hvor blandingen av god mat og legninger over år har sett sitt snitt til å bevirke visse formasjoner, men gjennom hele sin holdning og flegmatikse forhold til stress, mas og tellekanter. På den annen side er han sprekkeferdig av stolthet over sine – helt sikkert – aldri tidligere utprøvede patenter i form av preventere og andre snik-snacks’ige løsninger for trygg seilas. Flink er han, den gutten.
Nok en gang takker vi for oss her ute, og ber dere avstå fra alt som måtte minne om sympati for oss sjøfarende. Dere får trøste dere med at Theatercafeen har sine dører vidåpne og at akkevitten smaker best i kulda foran en peis.
Svette og glade hilsner !
Reisebrev 4 - 2006.12.02
19’02N 41’29W - Klokken 15:30 lokal – 18:30 OsloDagene har seget seg rolig hen – lite vind, dårlig fart, men allikevel en total feriemodus som man bare kan oppleve her ute på havet. Vi passerte nettopp utseilte 1000 nautiske fra Cape Verde, og vi er dermed omtrent halvveis til nærmeste fastland på den andre siden. Dette havet er virkelig svært. Vanndybden under oss vaker i område 4 – 5000 meter, så det er en fordel å kunne trå vannet om uhellet skulle være ute.
Det er rimelig ensomt her ute. Ikke en båt å se – vi så riktignok et skip på radaren et titalls nautiske unna igår, men ingen å leke med. Vår påtatte konkurranse er ARC-båtene som startet samtidig med oss, men i Las Palmas. Vi konkurrerer derfor via nettsiden til ARC’en, der vi i særlig grad bryr oss om lederbåtene – og Berge Viking, som imorges lå på en omtrentlig 10.-plass. Nærmeste båt ligger rundt 7 lengdegrader bak oss, eller rundt 350 nautiske, og vi kan i alle fall glede oss over at vi holder omtrent samme fart som Berge Viking. Hvorvidt vi skal få noen særlig nærkontakt kan vel synes tvilsomt.
Siste par dagene har vi gått for storseil og tung spinnaker, og med denne doningen seiler vi elegant opp til 25 knops vind. Nå har vi ikke vært spesielt plaget, som sagt, av mye vind, men det siste døgnet har det luftet på såpass at vi ser 200-tallet på døgnloggen. Vindretningen har hatt en jevnt østlig retning, mens ”normalen” er mer nordøst. Vi jibber oss derfor vestover på skiftende østa som tendenserer mellom nord- og sydlig. Med våre spinnaker-norske farger reklamerer vi oss derfor videre i ensom majestet, mens herremåltidene florerer innen de grenser den ikke altfor overfylte kjelleren åpner adgang for.
Vi hadde all grunn til å klø oss i hue da det viste seg at spinnakerfallet på det nærmeste ble gnagd av oppe i masten i løpet av få timer. Noe tilsvarende skjedde ombord på Miss Charlotte da vi krysset for 5 år siden, og dengang var det en skarp kant på skiven i trinsen som glefset i seg tau, og det var lett å henfalle til at dette var tilfelle også nå. Vi besluttet derfor å gi ut noen tommer hver tredje time for å unngå at fallet skulle gnages tvers av – bare for å bli gledet med at slitasjen forsvant. Slikt skjer, men spør ikke hvorfor eller hva. Av andre alvorlige problemer tør man vel bemerke at vi har gått tomme for soda, men såvisst ikke whisky. For oss pjolterglade er derfor bekymringene på høyde med Robin Knox-Johnson, som på sin ferd rundt jorden i all sin ensomhet vurderer flyslipp med whisky – for sin helse og helbreds skyld. Kloke ord !
Havet ble med ett levende.
På ni til tolv-skiftet igår kveld fikk Craig og jeg plutselig et henrykt røsk i kroker og snøre, og etter noe jobbing fikk vi tilslutt ”gaffet” inn en Vahoo på kanskje 25 kilo – en kjempemakrell som slett ikke hadde planlagt et besøk ombord. Vill jubel, må vite, og et hyggelig tilskudd til glede for Craig som måtte ta imot beskjeden om at hans 12 år gamle Labrador vandret ut på de evige jaktmarker igår. Filetert etter alle kunstens regler kan man jo tenke seg lunchmenyen idag, og Craig kan rolig smykke seg med hederen som en aldeles godt brukbar kjøkkensliter.
Utover dagen idag dukket det med ett opp en flokk med delfiner, som sin vane tro bedrev formasjonssvømming en liten meter foran baugen på skuta. Fantastiske presisjonsdyr, og med ett var havet slett ikke så ensomt. Nei, så tvert derimot, for ikke før hadde vi lunchen bak oss før noen hvaler inntok arenaen. Diskusjonene har gått på om det var spekkhuggere eller hvaler, og meget mulig var det begge deler. Vi har vel ikke fullt ut svart belte i fisk, men mener oss rimelig overbevist om at det i alle fall var et par hvaler vi hadde besøk av – på størrelse og finner å bedømme. De fulgte oss et par timer, og for alt vi vet er de snart tilbake på plass – nysgjerrig søkende rundt skuta – ved siden av, under, bak og forbi. Spennende ? Ja visst pokker, men folk flest har vel hatt flere hyggelige opplevelser enn det motsatte, så lenge disse fiskedyrene ikke blir kåte på roret vårt !
Som vel den eneste har Dag-Erik den betingede gleden av ikke helt og fullstendig å kunne legge igjen jobben hjemme. I sin tur medfører dette en viss aktivitet på satelitt-telefonen vår – med innslag av misbruk mot privatsektoren i ny og ne, og noen ville sikkert kunne karakterisere dette som forsiktig telefonsex med de etterlengtede kvinder i nord. Dagene tikker jo hen gjennom svettelukt, skjeggstubber, møkkete T-skjorter, grove vitser og blank løgn, så det er såvisst ikke noe å si på at vi slipper å drikke konene vår pene !! Dette ville vært et ubrukelig sted for homser !
Men, for å nyansere en smule: opptil flere shortser og underbukser var å se til tørk på rekka igår, så en smule håp er det, selv for oss.
Badelivet blir det dårlig med. Riktignok har Claus og Dag-Erik forsøkt leken med å henge etter badestigen, noe som ikke kler 6 – 8 knops båtfart, spesielt ikke dersom vi hadde tatt lett på sikkerhetsliner og håndfaste inn-vinsjere. Skinny-dipping med en bøtte saltvann fra et blått Atlanterhav på badeplattformen er dog en variasjon av arten, og en utmerket måte for å etablere en noe mer omgjengelig kropps-odør.
I skrivende stund har våre yndige delfiner innfunnet seg igjen, denne gangen med halve slekta på slep – hvertfall 15-20 i tallet. Svinsende kloss oppi baugen, synkronsvømming på kryss og tvers for å yppe denne storfisken i plast til lek og hva enn som måtte finnes på menyen i delfinens lille hode.
Som jeg var inne på for noen dager siden – ilddåpen for slike sjøfarere som oss er hvorvidt samholdet slår sprekker, eller om trivselen tvert imot er tiltagende. Raske overslag bekrefter såre enkelt at kjemien mellom gutta er kruttsterk, og at skipper Erik ikke bare er rund som en kule der man kan tenke seg det berettiget og hvor blandingen av god mat og legninger over år har sett sitt snitt til å bevirke visse formasjoner, men gjennom hele sin holdning og flegmatikse forhold til stress, mas og tellekanter. På den annen side er han sprekkeferdig av stolthet over sine – helt sikkert – aldri tidligere utprøvede patenter i form av preventere og andre snik-snacks’ige løsninger for trygg seilas. Flink er han, den gutten.
Nok en gang takker vi for oss her ute, og ber dere avstå fra alt som måtte minne om sympati for oss sjøfarende. Dere får trøste dere med at Theatercafeen har sine dører vidåpne og at akkevitten smaker best i kulda foran en peis.
Svette og glade hilsner !