Reisebrev 8 - 2006.12.09

Siste navnløse gryterett før høye biffer på St. Morten

Skriver fra hundevakten, men noe annerledes i dag.

Dette med ”land i sikte” representerer noe forgjettende, og for noen timer siden fikk vi ferdens første landkjenning: Barbuda. 12 døgn i sjøen (ny rekord for 46 føtter?) siden vi stakk ut fra Cape Verde, og målet begynner langsomt å materialisere seg. Barbuda ligger nord-øst i kjeden av Karibiske øyer som strekker seg fra Grenada i syd noen ropehold fra Venezuelas nordkyst, via kjente steder som Barbados, St Lucia som er innkomst for ARC’en, Martinique, Guadeloupe og Antigua.

Wings out

Vi strøk langs nordkysten av Barbuda ved 2-tiden i natt

.....i stummende mørke, og hvor landkjenningen ble definert av blinkene fra et fyr som aldri har funnet sin plass på noe kart. Man behøver jo ikke være pirkete for å få til komplisert navigasjon under forvirring ?

Her er beviset SOG = 11,6

ETA (Estimated Time of Arrival) St. Maarten

....ble for noen dager siden satt til lørdag morgen, og nå tikker vi ned de siste 49 nautiske før vi skal få land under føttene. Vi har ”pinset” klokken 4 ganger under overfarten, etter som vi har flyttet oss fra tidssone til tidssone. Dem er det som kjent 24 av, og jordklodens 360 grader fordelt på 24, forteller oss at det er 15 grader mellom hver gang vi skal stille tiden en time tilbake – når altså ferden går fra øst mot vest. Ved ekvator utgjør 15 grader 600 nautiske mil, mens dette tallet krymper langsomt jo lengre nord på kula vi kommer, og på nordpolen kan vi jo pile rundt vår egen akse og stille klokken raskere enn vi greier å dreie oss rundt oss selv. Mon tro om dette ikke var oppklarende ?

Erik og jeg deler denne hundevakten fra 0300 til 0600

....mens det nok blir Craig som får gleden av soloppgang og den faktiske landkjenningen. Nok ikke alene. Alle sitrer av en liten forventning – nå kan vi jo gå i sjappa og kjøpe oss røde bukser – det sikre tegn på at vi har krysset Atlanteren – og å sole oss i vår egen forfengelighet over å være faen til sjøfolk med fjær i hatten ! Det beste med slike turer er heldigvis ikke de røde benklærne, men heller at det vi har lagt bak oss vil være et sikkert bidrag til at det skal bli mindre kjedelig på gamlehjemmet – i sin tur, og om skjebnen vil se oss i rullator !!

Erik kontrollerer at GPS,en viser riktig

Rypene - Mona og Vibecke...

, – og oppasser Dennis - har enn så lenge holdt hus i Craig og Michelles hus på Lyford Cay, et aldeles annerledes sted en liten times ferd vestover fra Nassau på øya New Providence. For noen år siden kjøpte Craig to av Americas Cup-båtene til New Zealand, og medfølgende kom en ”rib” på drøye 40 fot – ”Ranger”. En av motorene måtte skiftes forleden, og nyinnstallert og klar skal Ranger og captain Mark nå forflytte våre skjønne de ca 120 nautiske milene sydøstover til øyrekka Exumas og Staniel Cay. Her finner man idyller og milelange paradis-strender, krystallklart blågrønt vann i god 26-graders lunk. Korallene som Bahamas er så kjent for åpner for hemningsløst lekre snorkleturer blant titusener av fargerike fiskeslag – bare et par meter under overflaten. Dennis er blitt lovet dykking med haier, og vår felles safari når vi atter er samlet om noen dager, skal inkludere besøk på denne bitte lille øya der det ene og alene bor Iguanaer – små ”dinosaurer” som bet Bosse (sønn til Erik) i fingeren i 1982.
For egen del er jeg betinget begeistret, men når man bor sammen med en kvinne hvor det står DYR i panna, er det bare å henge med og se blid ut.

Første land i sikte –St. Barth ( svensk slavekoloni)

Enn så lenge ser vi altså frem til morgenrøden ...

...denne desemberdagen, vel vitende om at flere av våre venner der hjemme fortsatt biter seg fast i bordkanten på slutten av en lang natts fredagsjulebord – vi har tiden på vår side ! Vel i havn skal vi formodentlig spane oss frem til et vaskeri – alternativet er nok dessverre å pælme hele kolleksjonen. For egen del ser jeg frem til å påtreffe en egnet foto-sjappe, slik at mitt druknede kamera kan få sin etterfølger. For øvrig er det synd at lap-top’en gikk samme veien, idet det blant nå svært mørkelagte og skjulte filer også befant seg satelittelefonnummeret til kompisene Henning Hexeberg, Øistein Landvik og Per Løkken, som nå befinner seg som team-mates til et klatrelag som skal bestige ett av antarktis’ høyeste og mest utilgjengelige fjell. Klatrelaget beregner rundt 40 døgn på ferden loddrett – i alle mest forjævlige fortolkninger av ordet – opp denne islagte fjellveggen som aldri før har vært klatret. Våre 3 nevnte – som deltar i mild grad på ”base camp-nivå” – skulle jeg da tatt en prat med så vi kunne definert forskjellen på 30 grader og paraplydrinker, målt mot minus 40 og teltliv i frossen forpakning. Dessverre altså – dette får bli en glede hvor kun fantasien utgjør innblikket. Sympatien vår skal de imidlertid så gjerne få – og varme tanker.

Endelig har skipper Erik fått det som han vil – vi seiler nå for spridd genua på styrbord, og spridd genaker på babord. Uten storseil. Til glede for kapteinen i hovmodets tegn: slett ingen dårlig løsning, især fordi vi nå kan plattlense skiftevis på styrbord og babord halser uten å måtte tenke på ufrivillige jibber. Farten er det vel heller ikke noe å si på, så slik sett har vi vel begge fått leke ut våre særegenheter med vennskapet i god og grundig behold.

Claus byttet rundt på rattene i går, slik at ”hovedrattet” på styrbord nå kan tiltros å bli rimelig belastet uten fare for kollaps. Årsaken til at styrbord ratt er mest i bruk, er helt enkelt at instrumenteringen for autopiloten også er plassert i denne posisjonen, og følgelig er det greit slik.

Klokken passerer akkurat 0600 og en trøtt Symonette med nyvunnet sølvskimrende skjegg – som klør – dukket frem fra sitt sovende revir. St Barth dukker opp i ytterkant av radarbildet, det er snaue 40 mil til havn – en ny dag har begynt – av humorister beskrevet som ”another shitty day in paradise” !!!

Jostein gryntet forbi meg nå, og snart ser vi vel grevet på en søvndrukken Dag-Erik – og Claus. Bak meg kryper morgenrøden over horisonten og de milde 25 morgengradene skal snart konverteres til solfylte 30 og nye steke-angrep på røde kropper og lilla neser.

Steff

Nyss nu:
St Barth på babord tvers, St Maarten forut 12nm, lufttemp: +29, sjøtemp: +27,6, sol, 15 knop, fart 10 knop.
Status: tomme for øl, vin, whisky, soda, ferskmat, og diverse annet krams – diesel: halv tank

God weekend !