Travel letter April 24. 2008-04-24
Turtle Bay - Ensenada San DiegoEnglish translation follows later by Michael
Omtrent 12 nm syd for Ensenada fikk vi morgentequillaen i vrangstrupen. Et diffust ekko på radaren så ut til å være en skokk med pangeros (bittesmå fiskebåter for uredde mexicanos). Nix – det var to klipper som må ha vokst opp av havet siden 2007, da kartene våre ble trykket. Uten radar og i mørten hadde vi kanskje ikke kunnet skrive dette reisebrevet. Klippene åpenbarte seg heller ikke på kartplotteren. Presserende spørsmål som oppsto var om ”noe” kunne finnes under vann som heller ikke sto på kartet? Heldigvis var det bare vann.
Ensenada var bare en hvilestasjon for trøtte gale- (ikke sprø, men ”geil”) -seglere og den vanlige papir cha-cha-cha for utklarering. Officiales never ask for drugs, weapon, goods, diseases – they just fill in the papers.
Så for oss en nyhet fra planteriket: Kelp – eller som vi kaller det, ”help”. Svære tangklaser som setter seg i Ellen propellen og nesten gjør at motoren stopper. Treffer man på dette svineriet på grunnere vann der det sitter fast i bunnen, har det hendt at båter har blitt sittende dønn fast. På dagen er det litt super-G utenom kelp,ene – på natten merker vi bare at Ellen sliter.
Hildringstimen (Erik Bye!): Tijuana på størbordsida. På grensen melder vi i fra på radien til USCG. Og vi blir ikke bordet, som fryktet – men faktisk ønsket velkommen. På grenselinjen treffer vi en Swan 59, men som Michael sier ”han er jo BARE ute og seiler”. Vi ser the ”Police Dock” i San Diego i det fjerne. Holder nødreparasjonene våre i to timer til?
Vi har hatt 6 uker i diverse Mellom-Amerikanske land der vi har sett mye rart og truffet utrolig interessante og vennlige mennesker. Vi har spesielt blitt godt kjent med mexicanerne (kan Mexico være verdens lengste land?). Glem amerikanske fordommer og cowboyfilmer. Fattigdommen stikker i sjæla, men selv i den mest lugubre slum har vi følt oss trygge.
Utseilt distanse er nå 3762 nm. Til dere som regner i km kan jeg fortelle at det tilsvarer halvveis over Stillehavet. Vi regner oss selv nå som superspesialister på kryssing. Skarp kryss. Slækk kryss. Pine-kryss. Motorkryss. Kryss med alle tenkelige seil- og reve-kombinasjoner foran og bak. Kryss med ett tonn vann over dekk. Kryss i vindstille. Vi kan det hele.
I San Diego skal Frøia II gjennom omfattende reparasjoner. Hele ror- og styringssystemet må nok pelles fra hverandre. Franske elektriske koblinger må nok byttes ut i noe mer nordisk. Selv skal jeg antagelig i gjennom diverse og fortsatte adrenalinutsondrende diskusjoner med mine franske ”venner” i La Rochelle som ser ut til å mene at 2-års garantien bare er noe man setter på et papir.
Takk til mannskapet, Erik Løhre og Michael Andersson – Mekke-Erik og Regatta-Michael. De har vært supre å ha med. Stikkord er ansvar, initiativ og stor seilerglede. Også var de jo ganske hyggelige og hadde godt humør. Siste ukens behov for vifteovn, långkalsingar, finnlandshette og votter er glemt.
Så nå blir det ikke noen flere reisebrev på en stund. Kan hende neste reisebrev kommer fra Froia IV (Froia III er Bittens Optimist). Takk til familie, venner, venners venner og nye seilerbekjennskaper for at dere har fulgt oss.
hilsen Erik (cpt.)
 |
| Over: Mye å sparke borti ombord |
 |
| Over: Ikke på kartet - skrekk og gru |
 |
| Over: velkommen til San Diego |
 |
| Over: velkommen til San Diego |